Home
Hjem

Family Tree
Database

Stories
Historier

Pictures
Bilder

Contact Us
Kontakt

Links

Tørres Rønneberg Memorial

Norddalsfjord Rønnebergs

Torres1

Tørres Rønneberg 100 årsdag, 31 Mar 1945

Tale ved Phillip Rønneberg, redigere ved Sigmund Rønneberg

 

Den slekt som i dag kan feire bestefars, Tørres Rønnebergs 100 års minne, er spredt. Og den arv han etterlot seg materielt er ikke lenger et familieeie slik som han hadde ment det. - Men hans betydelige innsats i norsk arbeidsliv er et levende arvegull som kaster glans over navnet. - Og oss, som dessuten er av samme blod, har han etterlatt en arv i sinn og hjerte som vi føler. - Hvor stor denne arv er, ser vi klarere når vi også ser bestefars livsgjerning på bakgrunn av hans forutsetninger.

Det foreligger ikke fra tidigere av en samlet fremstilling av bestefars livsløp, og jeg ville gjerne ha gitt den nå til 100-års minnet, men sykdom har hindret meg fra å samle og bearbeide det materiale som kan skaffes. Og så viser det seg at en del av det kildestoff jeg hadde liggende er blitt “ødelagt” på grunn av krigen. Hva jeg her kan fremlegge har jeg derfor dels måttet hente fra hva jeg husket av andres beretninger om en bestefar som døde da jeg selv bare var 2 år gammel, og dels har måttet skaffe meg pr. korrespondanse. Men især har jeg savnet at jeg ikke har kunnet komme tilbake til den Jærbygd og den gård hvor bestefar så dagens lys 31. mars 1845.

Jæren har lenge holdt på sine gode krefter. De fleste ble der de sprang frem og har gjort dette karrige, fra naturens hånd golde stykke Norge til den mest fruktbare del av landet. Men de navn som lyser herfra er ikke mange. I norsk åndsliv er Arne Garborgs det største. I norsk arbeidsliv Ole Gabriel Kverneland.

Jæren holdt på sine gode krefter, og under deres modning har den fremdrift funnet sted som dets rike arbeidsliv og store ytelser vitner om i dag.

Hva Jæren en gang vil gi, er det kommet forvarsel om. Der er mange forløpere. Jeg tenker ikke da på det jevne tilsig til byer og bygder av Jærens driftige og strevsomme handelsmenn, håndverkere og åndsarbeidere som “har gjort det godt” og har “slått seg opp”, - men på Jærbuer som har satt dype spor i forskning, vitenskap, kunst og i praktisk arbeide.

Rønneberg-slekten har to ganger gitt norsk arbeidsliv, utenom modernæringen, store tilskudd.

21 april 1737 ble Christopher Rønneberg, som er stamfar til den landskjente handelsslekt Rønneberg i Ålesund, båret til dåpen i den kirke Erling Skjalgson bygde på Sola, og hvis ruiner for 2 år siden ble slettet ut med voldsmanns hånd.

31 mars 1845 ble Tørres Andersen Rønneberg født. Også han ble døpt i den gamle kirken på Sola. Tørres Rønneberg, din far, tante Anna, og vår bestefar, ble en av den norske hermetikkindustris pionerer. Han gjorde en betydelig innsats da den moderne norske hermetikkindustri ble grunnlagt.

Når det siden ble stille om hans navn, skyldes det først og fremst hans egen uvilje mot selv å vekke oppmerksomhet. Derfor er også de minneord som ble skrevet om ham i den norske presse da han døde, meget anerkjennende, men knappe. Fyldige skildringer finner vi derimot i britiske aviser og tidskrifter, som vel også hadde bedre forutsetninger for å vurdere betydningen av hans innsats.

Rønneberg-slekten hører til Watnesætten som favner om store deler av Nord-Jæren og fører sin aner tilbake til den norske adelsætt Smør, hvis direkte linje døde ut med riksforstanderen Johan Svaleson Smør i 1483. Denne slekt fortsatte imidlertid på kvinnesiden gjennom slekten Rømer (Reymare).

Bestefar var oppkalt etter sin bestefar. Hans far het Andreas Tørresen og moren Anna Pedersdatter. Hun var fra Folkvord i Høyland, født i 1820 og døde 17/10-1893. Oldefar var født i 1814 og døde 56 år gammel, antagelig av mavekreft, 19/9-1870. Da oldefar døde, hadde bestefar allerede egen forretning i Stavanger, og oldemor, som overlevde ham i 23 år, drev gården først selv, siden sammen med de andre barna. Bestefar var eldste sønn i en flokk på 10 barn. De er nevnt etter alderen:

  • Karen Jorine, f. julaften 1843. Hun ble gift med Andreas Endresen Joa og døde 8/2-1903. Deres etterkommere bor fremdeles på Joa i Sola.
  • Tørres, f. 31/3-1845, død 11/12-1913.
  • Olena, f. 7/5-1847, gift med Christian Nygaard, Sandnes. De er begge døde.
  • Maren Kristina, f. 27/3-1847, ugift og bodde nesten hele livet på Rønneberg hos broren Andreas, som tidlig ble enkemann. Hun døde 20/9-1935.
  • Peder, (kaldt Per) født 10/3-1851. Gikk som ung gutt til sjøs og bosatte seg i Amerika. Der døde han 18/2-1910.
  • John (som selv skriver Jon), f. 17-11-1853 (død 1944?). Gift med Karen O. Skjæveland og fikk med henne gården Soma i Høyland. Han kalles derfor ofte Soma, men verken han eller barna har antatt det som etternavn. Fremragende gårdbruker, og blant hans barn telles flere av fylkets fremste bønder, bl.a. Kristian Rønneberg, som ble den første bestyrer av Rogalands nye jordbruksskole på Øksnevad i Klepp.
  • Andreas, f. 25/12-1855. gift med Serina Hetland som døde tidlig. Han overtok halve gården Rønneberg med gamletunet. Døde 9/10-1933 og ble begravet 14/10. Sønnen Anders driver fremdeles gården, men sterkt hemmet av den militære virksomhet, som en tid også tvang ham helt bort.
  • Martin Kristian, f. 22/8-1858, gift 8/11-1881 med Grethe Ivarsdatter. Sviland (Høyland). Overtok den andre halvdelen av Rønneberg og er særlig kjent for uttappingen av Stokkavannet. Han overlevde sin hustru og døde 11/6-1929. Sønnene ble fremragende bønder, den eldste: Kristian, ble regnet blant Jærens storbønder. På grunn av krigen måtte både han og brødrene Arne og Einar nedlegge gården på Rønneberg, og så flyttet de til Botne ved Holmestrand hvor de har nye gårdsbruk.
  • Anna Marie, f. 17/8-1860. gift med Ivar Iversen Sviland, bror av Martins hustru Grethe. De hadde god gård på Sviland i Høyland. Hun ble begravet 12/9-1935.
  • Bertel Teodor, f 30/5-1863, reiste til Amerika. Var gift og drev malerforretning i Escanaba, Michigan, U.S.A., hvor han døde 14/1-1913.

Jon Rønneberg er den eneste gjenlevende av den store barneflokken hos oldefar. 17 november 1943 var han 90 år, og sammen med mange andre av slekten hadde jeg da den glede å hilse på ham hos en av sønnene på Soma, hvor han den gang bodde. Nå har også de måttet evakuere derfra, og Jon bor nå i 1943 hos Kristian på Øksnevad. Han er fremdeles helt rask og åndsfrisk, men er noe “stutthugsen”. Da han fikk høre om slektsfesten som skulle holdes hos tante Anna, bad han om at det ble sendt en hilsen og om å “få ynskja denne grein av også hans slekt, alt vel”.

Kjære tante Anna, denne hilsen har jeg i dag den ære å bringe deg.

Rønneberg var allerede da bestefar ble født, en stor gård etter Jærforhold. Den lå høyt og fritt i livd mot sjøen og lunt nedover mot Stokkavannet, men med utsyn til havet og Hafrsfjord. Steinalderfunn og en gravhaug vitner om at det er en meget gammel boplass.

I bestefars barndom hadde de 8-10 kyr, og melken ble brukt i husholdningen. Dessuten var der omkring 20 sauer. Poteter solgte de til Stavanger og havre til kornmøllene. Det ble skåret torv, men bare til eget forbruk. Tidligere seilte man om høsten til Bergen med landbruksvarer. På en slik handelsferd kom Christopher Rønneberg ut i storm og drev til havs. Da han berget sig til lands, var han på Ålesundskanten og slo seg ned der. Hvor lenge disse Bergens-reisene varte, vet vi ikke.

Litt fiske til husbruk drev de i Hafrsfjord, og noe har de vært med på sildefiske også.

Foruten den vanlige husflid med rokk og vev, drev de snekkerhåndverk på Rønneberg. Snekkerkusten er blitt bevart i slekten. Martin og hans sønner hadde særlig innsikt og dyktighet i håndverket, og de vakre, gode hus på gården vitnet først og fremst om det. Oldefar var med på å bygge det gamle skolehuset, som ennå står sør for veien til Joa, og folk i Sola kom til Rønneberg for å hente kister til sine døde.

Gamle Anders Rønneberg holdt barna til arbeidet og hadde streng hustukt. Men han var ingen trangsynt mann. Slekten har alltid vært kirkens folk og har der funnet uttrykk for tro og religiøsitet. Oldefar var en aktet mann i Sola og var med både i formannskap og skolestyre.

Hva der drev eldstesønnen fra gårdsbruket og til byen, vet vi ikke. Forholdet mellom ham, hans foreldre og søsken var alltid godt. Da bestefar ble konfirmert 14 år gammel, var hans far bare 39 år, så det kunne vare lenge før han fikk overta gården. Kanskje ville han i mellomtiden tjene de penger han i sin tid kunne trenge for å løse ut gården. Kanskje tenkte han på å bli handelsmann hjemme, det var langt til den nærmeste. Vi vet det ikke.

Bestefar var nykonfirmert da han møtte frem i butikken hos onkelen, Enoch Rønneberg, som drev en god manufaktur- og kolonialhandel på Skagen i Stavanger og var blitt velstående. Den unge Tørres måtte gå med i alt arbeide på butikk og lager, og han skal dessuten ha fått vise hva han dugde til som snekker, for han var med da Enoch Rønneberg bygget “Fredheim”, en prektig eiendom med gårdsanlegg ute ved Mosvannet, som senere skal bli bispebolig for Stavanger.

12 år varte læretiden hos Enoch Rønneberg. I 1871 begynte så bestefar sammen med Jens Johnsen, som visstnok var bondegutt fra Sola, forretning på Torvet i samme bransje som onkelen. Der var de sammen i 9 år og gjorde det godt, men for bestefar var arbeidet bak disken for stillferdig. Han solgte sin andel, men Johnsen fortsatte til sin død. De to kompanjonger var venner så lenge de levde.

Bestefar var ikke tilfreds med de jevne og sikre inntekter han veiet og målte seg til bak disken og på lageret. Der var kommet noe nytt som kalte på hans tiltakslyst. Derfor kjøpte han gården Kampen, ved Misjonsgården i Stavanger, og bygget låven om til en liten hermetikkfabrikk. Det var Stavangers andre og landets tredje.

Firmaet Thorne på Moss hadde mange år tidligere anlagt landets første hermetikkfabrikk. Med hermetikk forstod man den gang konservering av alminnelig middagsmat, og hermetikkindustrien var vesentlig basert på skipsproviant. Med lignende formål var Stavanger Preserving Co. Anlagt i 1873. Firmaets disponent Johan Georg Bernhard Mejlænder begynte imidlertid i 1879 også hermetisk nedlegging av brisling — “røgede norske Sardiner”. Det var opptakten til den moderne norske eksportindustri for hermetikk. Og dette forstod bestefar og grep til.

Brislingen hadde hittil, og bare i beskjeden målestokk, vært ”industrielt” utnyttet til ansjos, bl.a. av firmaet Schreiner, Nilsen og Thiis, som var stiftet i 1870 med Christian Houge Thiis som passiv partner. I 1882 overtok Thiis fabrikken for egen regning og opptok da også produksjon av sardiner.

Tørres Rønneberg var 23 år gammel da han sammen med Jens Johnson startet manufakturforretningen. Da han grunnla hermetikkfirmaet var han en moden, 35 år gammel, mann. Den kapital som trengtes hadde han selv opparbeidet, og han hadde mot til å oppgi et godt, sikkert levebrød og til å sette sine penger og evner inn på noe nytt.

Nytt arbeidsliv trengte også Stavanger.

Mens landet ellers levde i fremgang, var byen omkring 1880 blitt rammet av en krise som la et tradisjonsfestet, omfattende arbeidsliv øde. Silden som i et par mannsaldre hadde dannet byens økonomiske fundament, forsvant fra de felt Stavanger behersket. Eksporten som i de beste år hadde vært oppe i 270000 tønner, var i 1880 sunket til 100000, og Stavanger-kjøpmennenes jakt etter sild på Nordland, ja like til Island, ble så kostbar at de ikke kunne hevde seg i konkurransen. Seilskipsfarten, byens andre store arbeidsgiver og inntektskilde, ble konkurrert ut av dampskipene, og Stavangers flåte som ikke var blitt fornyet i tide, kunne ikke hevde byens store sjøfartstradisjoner under de nye forhold. Allerede i 1860-årene hadde Stavanger-rederne fått det første varsel. Da var seilskipene blitt konkurrert ut av Sortehavstraden hvor de fleste Stavanger-rederier var engasjert. Den gang lyktes det å overføre byens store seilskipsflåte til andre farvann hvor den fremdeles kunne hevde seg. Men det varte ikke lenge før den helt fortrengtes på alle farvann.

De store, gamle handelshus som megen annen virksomhet var avhengig av, måtte innstille. To av byens fire banker innstilte, og to av byens fire forsikringsselskaper måtte gi opp under krisen og dens ettervirkning. Dette antyder hva Stavanger tapte materielt. Minst like tragisk er det at en rekke hjem, som bar det kulturliv som gjennom generasjoner var skapt, ble slått i stykker under tvangsauksjon på Jernbanetomten.

Men på ny strømmet ungt blod til den gamle bys årer.

Over 100 år forut var det navn som Valentinsen, Godtzen og Smith som betydde noe i Stavanger. Omkring århundreskiftet var Kielland, Rosenkilde, Ploug & Sundt fløyet forbi dem, og senere kom Fredrik Petersen, Johan Haugvaldstad, Johan Henrich Dahl, Middlethon, Knud Sømme, Jens Berg, Helmich Gabrielsen, Berentsen, Jonassen, Søren Cortsen, Erik Svendsen. Etter 1889 rykket atter nye navn frem. Da var det meget bønder som var begynt i det små og som stod rede med forsiktig sammensparte midler i bakhånd, og de gamle firmaers erfarne funksjonærer som var nøysomt vant, som hadde fått en god praktisk skole, og nå var i stand til å ta ut det av den gamle handelsvirksomhet som kunne føres videre.

Stavanger hadde også før reist seg etter harde skjebneslag. Byen var brent, og var bygget opp igjen. Christian V hadde i 1682 flyttet bispestaden, den lærde skole og stiftsamtmannen fra Stavanger til Kristiansand, og 4 år senere opphevet han “allernådigst” byens kjøpstadsprivilegier. Men byen trosset ild og sott og det landsfaderlige diktat, og ble den hemmet av ugunst og økonomiske uår, så bar borgernes stille gjerning den atter fremover. Det var alltid, som Alexander L. Kielland sier: “En gammel by, ful av nytt”.

Slik opplevde også Stavanger sin gjenreisning etter krisen i 1880. Denne gangen bragte hermetikkindustrien det store omslaget.

De stod på tynn is de første hermetikkfabrikanter i Stavanger. Dispondent Mejlænder, som opprinnelig var skipsfører, hadde sett noe til hermetikkindustri i utlandet, men han hadde ingen erfaringer, og der var intet å lese seg til. Stavanger Preserving hadde også et annet kort på hånden, firmaets stiftere hadde akademisk og god merkantil utdannelse. Bestefar hadde bare lært å skrive og lese på en omgangsskole og siden hadde han stått bak en disk. Man han var god økonom. Og uten hjelp fra noen annen løste han dristig tekniske og forretningsmessige problemer som gav ham nøkkelen til en helt ny norsk industri.

Det var bestefars personlige, menneskelige egenskaper som drev verket frem. Han kunne finne de rette folk og sette dem til det rette samarbeide. Først måtte han på egen hånd finne ut hvordan alt skulle gjøres, så måtte han lære opp hver enkelt av arbeiderne. Der var utallige forsøk å gjøre, og de skulde finansiere seg selv, for driften måtte lønne seg fra første dag. Han førte sikkert ingen forsøksprotokoller, vi kan bare tenke oss hva arbeidet har krevd av ufravikelig påpasselighet, - og at bestemor må ha vært med på å lage og smake til den maten som ble konservert. Vi kan også bare tenke oss den spenning og forventning de har gått i, den nye fabrikant og hans unge kone, hvis eldste barn bare var 6-7 år gammelt. Det kan godt tenkes at bestefar var glad fabrikken lå noe avsides, så han kunne være litt undav hvis det gikk galt. Der var mange som hadde fortalt ham hvilken galskap han innlot seg på da han sa farvel til den blomstrende butikkhandelen på Torvet.

Et kjempearbeide har de hatt, de første norske hermetikkfabrikanter.

Bestefar stod alene om å skaffe råstoffet, han skulle selv overvåke produksjonen i alle ledd, og til slutt måtte han selge det ferdige produkt. Det gav bestefar en viss stedighet.

Hermetikkfabrikasjonen lyktes, og bestefar økte kapasiteten og forbedret fremstillingsmåten etter hvert som han vant erfaringer. Kampens muligheter var hurtig utnyttet. For å skaffe mer plass og for å overvinne ulempene ved å ligge så langt fra sjøen, kjøpte bestefar i 1888 P.W. Rosenkilde & Søns eiendommer i Standgaten. Rosenkilde hadde måttet innstille under krisen i 1880, og de gamle bygninger lå øde til bestefar fylte dem med nytt arbeidsliv. Maskinger og arbeidere som larmet med blikk og bokser og kvikke ord, rykket inn i de tunge lagerrom hvor varene hadde ligget fredelig og lenge og hvor handelen tilslutt døde. Fra kontoret hvor husets forrige sjef hadde måttet gi beskjed etter beskjed om å innstille, ga bestefar nå ordre om å sette i gang igjen. Et gammelt hus fullt av nytt.

Og i Rosenkildernes stuer og salonger, hvor Ole Bull hadde gitt sin første konsert for den lille krets som også i Stavanger gav vårt gryende kulturliv resonans, flyttet den nye fabrikant inn med sin store familie.

Bildene skifter. Familielivet i de fornemme stuer ble enklere enn det hadde vært hos de siste Rosenkildene, men det ble frodigere. Rosenkildene var kommet til Stavanger i 1684 da Henrik Rosenkilde ble prest til Domkirken. Han ble stamfar til et stavangersk handelspatrisiat som var ved makt lenger enn noe annet, og som kulminerte med hans sønnesønns sønn Peder Walentin Rosenkilde som representerte Stavanger ved riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Nå trådte en bonde inn i hans salonger. Han gikk med sikre skritt, - han hadde ikke fortrengt husets forrige herre; og der var gammel kultur også bak ham.

Omdannelsen av det gamle kjøpmannshus med dets boder og lagerbygninger ble aldri ferdig. Utvidelser og forbedringer fulgte bestefar som en evig uro like til han i 1907 trakk seg tilbake og overlot firmaet til onkel Einar og min far.

Jeg kan ikke gi en hel eller gyldig karakteristikk av bestefar som menneske og som hermetikkfabrikant. Jeg kan bare nevne noen trekk som kanskje var typiske for bondegutten som skapte et av landets ledende hermetikkfirmaer.

Hvor vidsynt bestefar i sin tid enn var når det gjaldt industriens tekniske muligheter, så strittet han med alle midler imot på andre områder. Reklame ville han aldri vite av. Som bonde kjente han ingen annen anbefaling for en vare enn dens kvalitet. Han hadde også sikkert bondens medfødte motvilje, nei frykt og blyghet overfor det som minnet om skryt. Det kan også tenkes at han under det grunnleggende arbeide hadde måttet spenne over så meget nytt at han ikke maktet å gi seg i kast med det nye salgsmiddel andre og yngre bedrifter med hell tok i bruk. Derfor opplevde også bestefar at den norske hermetikkindustris store mann, Kristian Bjelland, som var 13 år yngre, og Endre Grønnestad vokste forbi ham. Men det smertet ham aldri.

Bestefars anskuelser var på alle områder konservative, og han var igjennom en ærlig og sannferdig mann. Han var også en prinsipiell motstander av alle hermetikkavtaler. Engang da han nektet å gå med på en avtale om maksimalpris på råstoff, ble han boikottet. Meieriene turte ikke levere melk, trykkeriene nektet å trykke etiketter, og bankene skulle nekte kreditt. Det siste moret bestefar sig over. Han hadde alltid vært bank selv og hadde aldri spurt noen om kreditt. Melk skaffet han fra Høyland, og etiketter fikk han fra utlandet. Og så drev han uanfektet videre. Boikotten bortfalt tilslutt fordi de som hadde inngått avtalen, selv brøt den. Bestefar hadde aldri villet bryte en avtale han var gått med på, derfor gav han bare sitt ord på det han ville og kunne holde.

I sine meninger bygget bestefar på selvvundne erfaringer og holdt på dem selv om argumentene kunne stå samlet imot ham under ordstrid. Derfor endte han også gjerne sin del i en diskusjon med: “Jeg mener nå det likevel, jeg”. Bestefar var ingen debattant. Når han arbeidet med noe, gjorde han det bedre enn når han snakket om det. Det var som han la en snekkerhånd inn i saken. Onkel Nathal opplevde det en gang han som ung ingeniør hadde beregnet og utført en noe vanskelig overbygning, eller en passasje mellom to bygninger over gårdsplassen. Da det var ferdig, skulle bestefar ned og se på sakene, og han var svært fornøyd. Men han gav straks ordre til sin tømmermann om å hugge ned noen støtter som onkel Nathal hadde satt opp for å bære det hele. Det nyttet ikke hva onkel Nathal forsikret at hele arbeidet ville dette i pinner. En ordre fra Tørres Rønneberg måtte utføres, og tømmermannen la øksen i støttene. Og overbygget holdt, ja det står der visst den dag i dag som da støttene falt, og det hviler på et merkelig lite buespenn som bestefar, som hadde lært bygningskunsten hjemme hos faren, forstod.

Det gode praktiske skjønn og den tekniske teft som hadde hjulpet bestefar så ofte under løsningen av fabrikkens tekniske problemer, ville han gjerne utvikle hos sønnene. Onkel Trygve og onkel Nathal fikk derfor utdanne seg som ingeniører ved høyskoler i utlandet. Far fikk bare merkantil utdannelse, men han må ha arvet slektens praktiske evner, så langt han drev det i både praktiske og teoretisk elektroteknikk. En kapasitet som professor Fredrik Jacobsen sa engang i en tale om elektrisitetens utnyttelse i det praktiske liv: “Arne rønneberg er bedre inne i de ting enn kanskje noen annen her i staden”.

Rønneberg Preserving ble en foregangsbedrift. Det var den første fabrikk i Stavanger som tok dampkraften i bruk til koking og drivkraft. Den hadde eget acetylengassverk som ble avløst av byens første elektriske anlegg, kraften var selvfølgelig også da fra firmaets eget verk. Produksjonen av fiskeboller som i sin tid var hermetikkfabrikkenes annen hovedartikkel, ble helt omlagt med maskiner som delvis var bestefars oppfinnelse. Axel Krefting skrev i 1897 om firmaets innsats på dette område i “Norsk Industri” som ble utgitt av “Den norske Fællesforening for haandværk og Industri”: Dette frembragte naturligvis en hel Revolution paa dette Omraade. Fordelene viste sig straks paa alle Felter, saa at man tager neppe Munden for fuld, naar man paastaar, at denne Forandring har bragt Byens Eksport af Fiskeboller paa det Niveau hvor den nu befinder sig.”

En del av disse tiltak gav sønnene impulsen til, men det var bestefar som virkeliggjorde dem. Det er bl.a. tilfellet med bilen som far i 1898 fikk til Stavanger, byens første og en av de første i landet. Den ble kjøpt inn etter nøye samråd med bestefar. De fleste så den gang på bilen som et leketøy, og “Stavanger Aftenblad” spådde etter en kjøretur at det nok bare ble en luksus rikfolk kunne tillate seg. Men bestefar ante bilens fremtidsmuligheter for den alminnelige mann, og åpnet senere landets første bilrute mellom Stavanger og Malde. Når det ennå gikk et par årtier før bilene overtok hovedtyngden av trafikken og transporten på veier og gater også i Norge, skyldtes det vel at de første bilene var bygget for andre terrengforhold enn de norske veier bød.

Opprettelsen av Dampkjøkkenet i 1897 er bestefars annen store innsats. Far hadde tatt ideen med seg fra utlandet, og bestefar grep den. Han gikk som vanlig forsiktig frem i begynnelsen, men også Dampkjøkkenet ble snart en stor bedrift.

På den tid hadde Stavanger ingen skikkelige spisesteder for bønder og byens alminnelige folk. De var henvist til noen skumle kjellerbevertninger som lå samlet i en gate og hadde gitt den økenavnet “Subakanalen”, og skittent, tarvelig og dårlig stell var der. Disse spisestedene ble på kort tid konkurrert ut og forandret. Der ble servert 800 porsjoner middag enkelte dager på Dampkjøkkenet alene. Dampkjøkkenet måtte utvide, og etter få år var der dessuten blitt delikatesseforretning om enn noe sesongbetonet. Driften gav firmaet jevne, gode inntekter. Dampkjøkkenet kom til å fylle et så stort sosialt behov, at da rasjoneringen under forrige verdenskrig la vanskeligheter i veien for driften, og den alminnelige prisstigning også måtte føre til at Dampkjøkkenet forhøyet sine priser, kjøpte Stavanger kommune i slutten av 1916 firmaets eiendommer og overtok kafeen, delikatesseforretningen og dampkjøkkenet. Kommunen hadde dessuten bruk for eiendommene til gateregulering og måtte ha et kjøkken til skolebespisningen som skulle igangsettes. Hva disse bedrifter betydde økonomisk for firmaet Rønneberg, vet jeg ikke. Men noen tall fra de første år etter at kommunen overtok dem foreligger og viser at omsetningen i 1917 var 2,5 mill. kroner, i 1918: 4.6 mill. og i 1919: 3.3 mill, men her er bl.a. medregnet skolebespisningen som firmaet Rønneberg ikke hadde. En annen antydning av firmaets økonomiske stilling gir også kommunens overtagelse av eiendommene. De ble betalt med 360000 kroner, og eiendommene var ubeheftet, på 10,000 kroner nær.

Bestefar hadde hvilt i sin grav i 3 år da eiendommene i Strandgaten ble solgt. I 1909 var han trådt ut av firmaet som ble overdratt til onkel Einar og far. I 1917 fortsatte de med to nye hermetikkfabrikker, den ene på Randabergveien i Stavanger, ikke langt fra det sted den første lå, og den annen på Østrådt ved Sandnes. Og en ny tid begynte.

Da bestefar døde 11. desember 1913, skrev Stavanger-avisene om ham at “byen hadde mistet en av pionerene på hermetikkindustriens område og en i ordets fulle betydning selfmade mann”. “Avdøde var en elskverdig og stillfarende mann”. “T. Rønneberg var en stille, bramfri, men virksom mann. Han hjalp mange uten at den høyre hånd visste hva den venstre gav.”

Ordene er ikke særlig originale. Men de er sanne. Bestefar var en av industriens pionerer, og hans innsats skal ikke bli glemt. Trinn for trinn bygget han sin bedrift opp på de erfaringer han etter hvert gjorde og med de kunnskaper han fra starten av selv måtte tilegne seg.

Bestefar hadde temperament. Det slo ut både i kjærlighet og vrede. Men sterkest når han kom over fusk og forsøk på fiff. Han var ærlig, likefrem og åpen, og “smartness” var en vederstyggelighet for ham. “Fantastreger” kalte han det og forlangte at folk skulle være redelige i handel og vandel. En formiddag, det var etter at han var trådt ut av firmaet, - satt han på det ytre kontor for å nyte travelheten. Da oppdaget han plutselig at representanten for et firma som engang hadde levert noe olje som skjemte ut varene for ham, var i konferanse med onkel Einar eller far. Og da buste bestefar inn og kastet mannen høyst egenhendig på dør.

Slik var det også i bedriften. Men alle var glade i bestefar. De respekterte ham for den bedrift han hadde skapt og fordi han gikk foran dem i arbeide. Hvor ofte har han ikke stått over røkerne med løftet neve og vist den tykke gullringen som hadde gammel rød kobberglød. “Denne kuløren!” sa han, - sardinene ble meget sterkere røket enn nu.

Han kjente ikke bare arbeidernes plikter overfor ham selv, men også forpliktelsene overfor deres egne. Han forstod dem. Folk ble gamle i firmaets tjeneste.

Utenom firmaet merket folk lite til bestefar. Han deltok med sine penger i en del ny virksomhet, men strebet aldri etter innflytelse. Han søkte heller ikke det selskapsliv han etter sin posisjon og økonomi kunne delta i. Men når de holdt selskap bestefar og bestemor, ble det aldri spart på noe. Gjestene var litt slekt i byen, bedrestilte kjøpmenn på Stranden og bestefars to gode venner, Jens Johnsen på Blidensol og Richard Johnsen.

Til daglig var levemåten enkel, visstnok litt landlig. Det må du selv fortelle nærmere om, tante Anna, og om livet ellers hjemme. Også dere fikk føle bestefars temperament. Vår prektige bestemor måtte visst ofte være lynavleder. Hvor nøysomt og enkelt det enn var, så bodde det hjertevarme i ditt hjem, tante Anna. Bestefars angst og omsorg for barna var kjent. Han stod pal med kikkert for øynene i to timer da onkel Einars nye motorbåt ble prøvet i Hafrsfjord og var svært sur etterpå. Bestefar trivdes best når alle var om ham.

Bestefar var konservativ og tonet flagg idet han stillet sitt gode navn til rådighet. Men han deltok neppe direkte i politisk eller annet offentlig arbeide. Gjennom de aviser han holdt og leste fra første bokstav til siste punktum, fulgte han nøye med. Og han lot seg også engang intervjue, hva der var svært sjeldent den gang. Da bestefar kom hjem fra England hvor han var et av hovedvitnene i den store prosessen om sardin-navnet, ble han intervjuet av forfatteren Theodor Dahl som da redigerte “Stavanger Morgenblad”. Men bestefar snakket bare om trafikken i London. Han var helt betatt av den, og tenkte på bilen som han 12 år forut allerede hadde trodd på.

De fleste trodde at bestefar aldri leste en bok, men det er ikke riktig. Han kjøpte og leste Alexander L. Kiellands romaner og novelletter så snart de kom i handelen. Og så leste han Linderths huspostille.

Den store avgjørelsen møtte ikke bestefar da han valgte mellom butikk og fabrikk, men da han stod der ute på Kampen det året han overtok eiendommen. Han var glad i jorden. Nu kunne han legge hånden på plogen og pløye fabrikkplanene med i molden og bli bonde igjen.

De fabrikken var blitt en stor og sikker virksomhet, måtte bestefar ha jord. Han kjøpte i 90-årene en gård i Maldelien som han selv drev. Ja, han arbeidet ikke selv med spade og ljå, men sa: sånn og sånn, og dirigerte det hele. Han så nøye etter at alt ble gjort som han sa og tålte ikke uorden. Han kunne sende min bror Sigurd midt inn i åkeren for å rykke opp en enslig åkersennep som våget å fortrenge de vekster som hadde livsens rett der.

Arbeidet i fabrikk og dampkjøkken tilfredsstilte ikke bestefar. Han kjørte ofte ut til sine brødre for å se til dem, han måtte få vite og se alt både om jorden og husdyrene.

Bestefar bevarte kjærligheten til jorden som et grunndrag i sin natur. Under bylivet, fremgangen, bevarte han sin opprinnelighet. Det gav ham likevekten i de nye forhold. Fremskrittene som han så villig fulgte, blendet ham aldri, og penger kunne aldri imponere ham. Derfor førte den livsvei han valgte aldri hans sinn bort fra den jord han var runden av, og han ble heller aldri hovmodig overfor det bysamfunn han hevdet sig så godt i. Han løste sin livsoppgave i pakt med den sinnets arv en gammel bondeslekt hadde gitt ham.

Bestefars livsgjerning kan tegnes som en kurve over økonomisk fremgang, men det ville være uriktig å gjøre det. Den materielle arv han etterlot seg er ikke mer, og det som samler oss på hans 100 årsdag er den minnets arv han gav sine etterkommere, - det levende arvegull som han med sterke, rene hender bare 14 år gammel bar til byen og ved sin død kunne gi ubeskåret til de slekter som siden følger.

Som bestefar i sin tid plantet sin slektsarv om fra land til by, kan hver enkelt av oss føre den videre med oss i hver vår gjerning. I rene hender vil den øke og gjøre livet rikt for den som forvalter arven rett.

I dag, hvor du, tante Anna, står som din fars slekts nærmeste arvtager, vil jeg som en av slekten, takke deg fordi vi i det hjem onkel Harald og du har skapt, har kunnet møte den gode ånd som også er en del av arven etter bestefar. Gods og gull kan splitte en slekt, men en god familieånd gjør den sterk.

Vi hever våre glass til bestefars minne, og retter denne hilsen til deg, tante Anna, men vi favner i den alle ledd i slektens kjede. Og så drikker vi en skål til minne om bestefar i den tro at den gode ånd vil leve i slekten.

------------------------------Phillip Rønneberg-----------------------------

>>>Tilbake til toppen<<<

In English
In English
 

Family Database

 

Updated 1 Aug2017

 

The Three cousins - the story of how we met

 

Tre Firmenninger - fortellingen om hvordan vi møttes

 

Pioneers in Stavanger - the first car in Stavanger

 

Pionerer i Stavanger - den første bilen i Stavanger

 

Gift From America

 

Gaven Far Amerika

 

An Open Letter - to all our friends and relatives

 

Et åpent brev - til våre venner og slektninger

 

A story about Joachim Rønneberg - he did not know about the A-bomb plan

 

En fortelling omkring Joachim Rønneberg - han visste ikke om A-bombeplanene

 

Tønnes Emil Enokson Rønneberg's emigration to Canada by Aksel Eggebø

 

A brief Rønneberg history

 

Kort om Rønneberg

 

Saboteur's March

 

Sabotømarsjen

 

How Hansen became Rønneberg

 

Hvordan Hansen ble Rønneberg

 

Biographical Sketch of Trygve Rønneberg

 

Eidfjord's Tracks and Roads

 

Eidfjord's stier og veier

 

A Flying Red Sofa Along Madlaveien

 

En flyvende rød sofa utover Madlaveien

 

The first bus

 

Den Føste rutebilen

 

Rønneberg Preserving Co

 

Skip og Bobbie's

 

Postkort fra Norge 1998

 

Eivind og Ragnhild's tur til California

 

Rønneberg Reunion 1997

 

Gallery 1

 

Gallery 2

 

Gallery 3

 

Gallery 4

 

Gallery 5

 

Gallery 6

 

Gallery 7

 

Gallery 8

 

Visit to Peerless Coffee

 

labels 1

 

labels 2

 

labels 3

 

labels 4

 

labels 5

 

labels 6

 

labels 7

 

labels 8

 

Postkort 1

 

Postkort 2

 

Postkort 3

 

Postkort 4

 

Tur 1

 

Tur 2

 

Tur 3

 

Contact Us

 

History at home: A Guide to Genealogy

 

Sons of Norway International

 

Royal Norwegian Embassy

 

Stavanger-Web.com

 

Genealogy resources on the net

 

Cyndi's List of genealogical sites on the net

 

Cyndi's Norwegian page

 

The Norwegian Historical Data Center

 

Slekt Norway

 

Norskland

 

Genealogy Society of Norway

 

Norway Heritage Ship Sailings Database

 

Stavanger Museum in English

 

Stavanger Museum i Norsk

 

TNG search for Ronneberg

 

Peerless Coffee

 

Tracy Area Genealogical Society

 

Views and News from Norway

 

onlinegegenealogy links