Neppe noen annen plass i the vestlige Norge kan tilby et slikt kontrastrikt landskap som Eidfjord. Årsaken er isen som regjerte grunnen for omtrent 10000 år siden. Når den forsvant, forlot den et landskap med rike variasjoner, fra det enorme fjellplatået Hardangervidda, til de bratte og smale dalene som Simadalen, Måbødalen, og Hjølmodalen.
Helt fra de gamle tider har Eidfjord hatt tette forbindelser med de østlige deler av Norge. De tre dalene nevnt ovenfor har alle vært utgangspunkt for de gamle veiene – eller stiene – over Hardangervidda. Hardangervidda er det største fjellplatået I Europa. Måbødalen med den imponerende Vøringsfossen, idag med et frilufts museum som fokuserer på veiene fra år 1500 til idag. For enkelthetens skyld bruker jeg uttrykket veier om dem alle.
Reisdyr og jegere lagde de første veiene over platået, kanskje så tidlig som for 8500 år tilbake. Selv om disse gamle veiene over Hardangervidda kanskje var brukt som som driftevei så langt tilbake som 1050, var det ikke skikkelige “tilrettelagte” drifteveier for I det 17 og 18 århundre. Siden etableringen av bygdesamfunnene rundt Hardangervidda, har drifteveier eksistert opp og over platået. Der oppe gikk de ofte sammen til større veier. Disse veiene bandt sammen de forskjellige bygder på vestsiden med dem på østsiden av Hardangervidda.
Det kan se ut som fjellbeitene på Hardangervidda var viktigere for Eidfjord enn andre bygdelag rundt Hardangervidda. Eidfjord distriktet dekket store gresskledde områder. De fleste gårdene I området hadde gjerne flere støler. Først hadde de vårstølen like ovenfor gården som ble brukt om våren, deretter eggestølen og til slutt hadde de fjellstølene hvor de bygget buer som budeiene bodde i.
Siden sist på 1900 tallet er det turistene som har rådet grunnen på Hardangervidda. Selv om stølene ikke lenger er I bruk, har drifteveiene overlevd.
Den eldste veien fra Eidfjord og opp til platået er muligens den som går gjennom Simadalen. Imidlertid var Hjølmodalen det mest benyttede dalføret for dem som skulle krysse Hardangervidda. Dette dalføre var del av hovedveien mellom det vestlige og østlige Norge. De forskjellige veiene i Måbødalen var hovedsakelig benyttet av lokalbefolkningen. Måbødalen ser ut til å først ha blitt bebodd omkring år 1600. Før det var det ingen rimelig grunn til å ferdes i denne veiløse og ville dalen.
Idag er det få andre norske dalfører med så mange veier som Måbødalen. Sport etter veiene fra gamle tider kan fremdeles sees. Den kanskje mest imponerende av dem er trappene I Måbøberget. Den er gjerne kalt Måbøgaldene. Denne stien er en relativt “nykommer”, enda ikke mer en ca. 220 år gammel.
1900 tallet brakte turister og vitenskapsmenn til Måbødalen. I den siste delen av 1800 tallet ble det bygget broer over elven. Disse arbeidene ble utført på tvangsarbeid. Med dette fikk turistene og vitenskapsmennene enklere adgang til Vøringsfossen. På initiativ av Den Norske Turistforening, ble en vei bygget inn til fossen i årene 1870-72. Dekket på veien ble bært opp i kiper. Materialet på broen som ble bygget nedenfor fossen, ble fraktet med båt fra Granvin til Eidfjord og deretter med hest til Eidfjordvatnet. Materialene ble deretter fløtet over vatnet til Tveito, hvor de delvis ble bært og delvis dradd langs elvebredden frem til stedet hvor broen ble bygget. Kostnadene med byggingen oversteg langt budsjettet, så de som brukte veien måtte betale “bompenger”. Trolig var veien inn til Vøringsfossen Norges første bomvei.
Tidlig på 1900 tallet kom de første bilene til Eidfjord. Dette gjorde det nødvendig å bygge en bilvei gjennom Måbødalen og opp til platået. I 1916 var veien ferdig opp til Garen. I 1928 var den kommet frem til Haugastøl, men det var først i 1939 at den kom frem til Geilo. Da ble det mulig og kjøre bil over platået.
Denne første veien opp ;Måbødalen var I hovedsak bygget for hånd. Hverken boring eller sprenging var mekanisert. De fantastiske murene, som ser ut til å klynge seg til fjellsiden, ble ikke bygget uten tap av menneskeliv. Mange av veibyggerne kom fra området I nærheten. De var alle klar over farene ved arbeidet.
Den gamle veien opp Måbødalen er nå en sykkelvei. Det er lenge siden de dager hvor bilføreren kjørte med skjelvende fot på bremsen ned dalen. Landskapet dagens bilister ser når de krysser Hardangervidda varierer lite med landskapet de første bilistene så. Faktum er at det varierer lite fra det landskapet sett av jegere, bønder, soldater og embetsmenn som, til fots eller på hesteryggen, som passerte gjennom området mange århundre før dem.